Hvorfor streiker smelteverksarbeiderne?

Smelteverksindustrien i Norge er godt organisert og har over 100 års erfaring med samarbeid. Helt fra de første fossene ble omdannet til elektrisk kraft har arbeidsfolk i Odda og Sauda forvandlet gråstein om til gull. Malm og koks blir smeltet til ferromangan, som skipes ut til verdensmarkedet. De siste årene har det vært gode tider i bransjen med bra resultater for industrien. Men dette tilfaller ikke nødvendigvis dem som gjør jobben.

En lønnsforhandling handler om å omfordele verdiskapingen i den enkelte bedrift. Tjener smelteverket gode penger, så vil det være mer å dele. Slik er prinsippet for hele norsk arbeidsliv, og med gode tider blir lønnskravene tilpasset regnskapene til bedriftene. Hardt arbeid og solide resultater må gi uttelling i lønnsforhandlingen, men dette er ikke en selvfølge.

Arbeidsgiverne og NHO er imot at de ansatte skal ha noen form for virkemidler til å påvirke resultatet av de lokale lønnsforhandlingene. Det nevnes ikke at andre fagforbund har hatt slike virkemidler siden tidenes morgen, eller at smelteverket til Eramet Kvinesdal har hatt denne muligheten siden 1974. Arbeidsgiverne argumenter med at de ikke ønsker å bli påført «en årlig risiko» ved lønnsforhandlingene lokalt. Sagt på en litt annen måte: De ønsker ikke å overføre makt og innflytelse til sine ansatte.

Fagforeningene i Norge går som oftest ikke til streik. Årsaken er at det er tillit mellom partene, og at systemet fungerer godt. Er det gode tider, så krever de organiserte sin del av kaka. Dette er modellen som absolutt alle arbeidsfolk bruker når lønna skal forhandles, enten sentralt eller lokalt.

Industri Energi sin kamp for å styrke de lokale fagforeningene er en viktig kamp som LO i Nord-Rogaland støtter fullt ut. Uten reell innflytelse blir det opp til arbeidsgiverne å diktere utfallet av forhandlingene, før de har startet. Derfor er det viktig at forholdene blir utjevnet, og at det skapes en likevekt av maktforholdet på bedriftene.